Filmen Kon-Tiki fra 2012, er en dramatisert film om Kon-Tiki-ferden. Den baserer seg hovedsakelig på ekte hendelser, men dette er ikke en dokumentarisk framstilling, og derfor har filmskaperne tatt seg noen friheter for å gjøre filmen ekstra spennende. En spillefilm skal jo også fungere som god underholdning, og da kan man måtte forenkle ting eller supplere med oppdiktede scener.

Fakta og fiksjon blandes

Filmen ble laget basert på faktiske hendelser. Manusforfatteren brukte Thor Heyerdahls egne beretninger som grunnlag for manuset, men fiktive scener ble også brukt for å få fram spenninger og motsetninger. Motsetninger mellom personer i mannskapet ble for eksempel forsterket i filmen, nettopp for å skape spenning, men filmen er hovedsakelig basert på den faktiske seilasen til Kon-Tiki-flåten. Mange av scenene ligger nært opp til scener fra dokumentarfilmen, men spillefilmen utgir seg selvsagt ikke for å være historisk korrekt på alle punkter.

Filmens grunnhandling

I de første scenene møter vi Thor Heyerdahl som barn, og disse scenene skal bygge opp bildet av en eventyrlysten og sterk person som går sine egne veier. Deretter går filmen mange år fram i tid, og viser hvorfor Heyerdahl bestemte seg for å legge ut på ekspedisjonen. Heyerdahl prøver å få teorien sin publisert, men ingen vil høre på ham. Derfor legger han ut på en ferd for å bevise teoriene sine, og skaffe oppmerksomhet rundt dem.

Når ekspedisjonen endelig kommer i gang, starter alt bra, men etter mange uker på havet, oppstår spenninger mellom mannskapet. Her skjer det ting som skal bygge opp spenningen, og noen av scenene er fiktive, mens andre er basert på faktiske hendelser. Mannskapet får etter hvert et tett vennskapsbånd, og kommer seg til Polynesia. Et siste hinder må forseres, i form av korallrevene utenfor øygruppa Raroia.

Filmens karakterer og virkemidler

Filmens karakterer er basert på det opprinnelige mannskapet på flåten, men noen karaktertrekk har blitt forsterket eller tillagt personene for å skape spenning i filmen. Mange av de mellommenneskelige forholdene i spillefilmen er oppdiktet eller i hvert fall overdrevet, nettopp for å gjøre filmen spennende. Mange andre virkemidler blir også brukt for å understreke spenningen og ikke minst ensomheten til den lille flåten. Kameraet zoomer ut til flåten blir usynlig, for å vise hvor små vi mennesker er i forhold til naturen. Nærbilder brukes bevisst for å vise mannskapets sinnsstemninger. Filmmusikken er pompøs, og filmen benytter også spesialeffekter for å vise spenning og utfordringer mannskapet møter underveis.

Skuespillere

Hovedrollene i filmen spilles av Pål Sverre Hagen, Tobias Santelmann ,Odd-Magnus Williamson, Anders Baasmo Christiansen, Gustaf Skarsgård, Jakob Oftebro og Agnes Kittelsen. Manus er skrevet av Petter Skavlan. Filmen ble regissert av Joachim Rønning og Espen Sandberg.

Filmens mottakelse

Filmen fikk ganske gode anmeldelser og ble den mest besøkte norske kinofilmen i 2012, med mer enn 879 000 besøkende. Den fikk skryt for visuelle effekter, musikk og skuespillernes innsats. Filmen innfridde de fleste forventningene blant kritikerne, men den fikk også noen negative tilbakemeldinger. Det var enkelte etterkommere etter det opprinnelige mannskapet som mislikte måten deres slektninger ble framstilt på.